Da jeg fulgte min sønn til 2-årskontroll hos helsesøster var både jeg og hans mor lykkelige da helsesøster kunne fortelle at alt var normalt; hans mål og vekt var akkurat på gjennomsnittet.

Senere har jeg lært at gjennomsnitt slett ikke er det samme som normalitet.

Hvis jeg er 180 cm og du er 170 cm, så er vi i snitt 175 cm. Men ingen av oss er 175 cm. Dette tallet er kun en teoretisk verdi. Det er i mange sammenhenger totalt verdiløst.

Det måtte en komiker til for å lære meg dette.

Vi nordmenn responderte forbilledlig på hatet som rammet oss så brått og brutalt for 10 år siden. Men hvordan skal vi være fremover?

I kjølvannet av 22. juli 2011 ville vi nordmenn vise at vi ikke responderer på hat med hat tilbake. Vi svarte med å stå sammen i kjærlighet mot hatet.

rosetog 25. juli 2011
Rosetog i Oslo 25. juli 2011. Foto: Erik F. Brandsborg, Aktiv I Oslo.no

Dette ble lagt merke til ute i verden. Mange nyhetsreportasjer andre steder i verden var preget av sjokkartet beundring for vår reaksjon på terroren som rammet oss.

Saddam Hussein ble i sin tid fremstilt for retten uflidd, skitten og ikledd "slaskete" klær. Vår gjerningsmann ble fremstilt for retten velstelt og iført dress. Her hos oss er det verdighet selv om den tiltalte har gjort noe uhyrlig.

Etter sjokket var vi positive. Viljen var der. Vi ønsket å stå sammen. Vi var klare for å sette fokus på samhold, inkludering og mangfold.

Det var vakkert. Det er noe vi kan være stolte av.

Daværende AUF-leder Eskil Pedersen trodde denne saken ville markere slutten på rasisme i Norge. Så sterkt var samholdet.

Rosetog ble kåret av språkrådet til årets nye ord i 2011.

Men vi evnet ikke å følge opp alle de fine ordene med handling.

Hvor ble det av dette samholdet?

Utøya 22. juli 2021
Utøya 22. juli 2021. Foto: Odd-Eirik Eriksen, Innenforskap

Hardt debattklima - økt polarisering

Etter terroren har Norge IKKE blitt et land hvor vi er gode på å håndtere menneskers naturlige ulikheter.

Vi har fotballspillere med mørk hudfarge som får rasistiske tilrop fra publikum.

Vi har flinke og gode folk som ikke får jobb fordi navnet deres er utenlandsk. De blir ikke vurdert engang. De er de første som blir valgt bort i søknadsbunken.

Vi har folk på bygda som forakter folk i byen. Vi har folk i byen som forakter folk på bygda.

Vi har folk på vestkanten som forakter folk på østkanten. Vi har folk på østkanten som forakter folk på vestkanten.

Vi har etniske nordmenn som forakter innvandrere. Vi har innvandrere som forakter nordmenn.

Vi har folk blant oss som føler at de ikke får innpass, og de forakter hele vårt samfunn på grunn av det.

Vi har folk med mastergrad som forakter folk uten høyere utdanning. Vi har folk uten høyere utdanning som forakter folk med mastergrad.

Vi har folk på høyresiden i politikken som forakter folk på venstresiden. Vi har folk på venstresiden som forakter folk på høyresiden.

Vi har folk som er ute i kommentarfelter og kaller folk idioter fordi de mener noe annet enn dem selv.

Vi har folk som mener én ting om pandemi, nedstengning, vaksiner og krisehåndtering, og andre som mener noe annet. Steile fronter. Harde beskyldninger. Sterke følelser. Splittelse. Polarisering.

Vi har en jobb å gjøre.

Å forstå hverandre

Noe av det beste jeg vet er å snakke med innvandrere fra andre kulturer. De har litt andre perspektiver enn oss som har bodd i Norge hele livet. Jeg lærer mye av dem. Senest i går hadde jeg en kjempefin samtale med en mørkhudet innvandrer bosatt i Norge og med norsk familie.

Forståelse er en av mine fremste verdier. Jeg føler at jeg vokser når jeg klarer å forstå en som mener noe annet enn meg. Jeg elsker å lære nye ting. Jeg blir glad og takknemlig om noen kan gjøre meg oppmerksom på at det jeg trodde var feil. At jeg hadde misforstått eller hadde feil informasjon. Helt supert om noen kan korrigere meg, slik at jeg faktisk forstår.

Å forstå folk, situasjoner, sammenhenger, systemer, osv. gir meg stor tilfredsstillelse. Jeg elsker å forstå.

Og jeg tenker at verden ville vært bedre om vi alle var flinkere til å søke å forstå hverandre.


Jeg har en visjon
om et samfunn der vi reagerer på forskjellighet med VENNLIG NYSGJERRIGHET framfor skepsis, avvisning, fremmedgjøring, latterliggjøring, mistenkeliggjøring og hets.

Om vi har den holdningen at det finnes en grunn til at folk sier/gjør som de gjør, så slipper vi å tenke at de er idioter.

For flere år siden tok jeg et bevisst valg om å ikke lenger kalle folk idioter. Jeg kan til nød si at en handling er idiotisk. Men jeg har fullstendig sluttet å si at en person er en idiot. Fordi folk er ikke idioter. Selv om de tenker/reagerer totalt annerledes enn meg.

Når jeg ser folk i sosiale medier kalle andre for idioter, så tenker jeg at det slår tilbake på dem selv.

Hvorfor må annerledes være feil? Du er ganske høy på deg selv hvis du tenker at det er noe feil med andre fordi de ikke er som deg.

Det vi trenger

I dag er det 10 år siden Norges verste dag i fredstid. Kronikker, bøker og dokumentarfilmer i disse dager peker alle på det samme: Det sterke samholdet vi følte i starten er ikke der lenger. Internett flommer over av hat, ekstremisme, usakligheter, beskyldninger og polarisering. Pandemi og trumpisme har gjort at dette nå er verre enn noen gang tidligere.

Hvordan kan vi styrke det norske samholdet? Her er mine topp 3 tips:

Smil til en fremmed

Har du noengang fått et smil fra en fremmed? Da vet du hvor godt det føles. Du har mulighet til å dele ut denne godfølelsen til folk rundt deg. Benytt deg av denne muligheten. Selv om du ikke kjenner dem. Jeg liker å kalle det en oljesprut i samfunnsmaskineriet.

Lytt/les for å forstå

Når noen sier/skriver noe til deg (eller gjør noe) som virker rart eller uforståelig, prøv å forstå i stedet for å la skepsis, avvisning, fremmedgjøring, latterliggjøring, mistenkeliggjøring eller hets være ryggmargsrefleksen.

Tenk at du mangler informasjon/kontekst, og at dette er årsaken til at du ikke forstår akkurat nå. Tenk at du kommer til å forstå om du får mer informasjon. I de fleste tilfeller er det faktisk sånn.

Når du søker å forstå folk vil du oppleve at horisonten din blir utvidet. Du forstår mer av verden. Den andre personen vil føle seg sett. Verden blir mer harmonisk. Det blir mindre friksjon mellom mennesker.

Vær litt vaktbikkje

Vi har alle et felles ansvar for å ta vare på samholdet. Ser du mobbing uten å gjøre noe med det? Da er du en del av problemet. Du kan være den som står opp mot mobbing og er klinkende klar på at det er uakseptabelt. Mobbeofferet vil huske deg for dette. For alltid.

På dagens minnemarkering i regjeringskvartalet sa statsminister Erna Solberg at den viktigste beredskapen mot terror og alvorlig kriminalitet må vi bygge i hver enkelt av oss. – Vi kan alle ta ansvar for å si ifra om ekstreme holdninger og hatefulle ytringer. Enten det er på skolen, på jobben, rundt middagsbordet eller i vennegjengen, sa Erna.

Jeg vil faktisk dra det litt lenger: Vi HAR alle dette ansvaret, hver eneste dag. Om vi velger å ikke ta dette ansvaret, så velger vi å gjemme oss fra det.

La oss heller velge et varmere samfunn.

“Er det ikke bare å si hei?” spurte psykologistudent Markus Sanden på NRK Ytring. Han hadde sett seg lei på at han ikke uten videre kan kontakte fremmede (kvinner) og initiere en samtale. Han så ikke problemet med å ta kontakt med en fremmed i det offentlige rom.

Spørsmålet hans “satte fyr på internett”, og emneknaggen #VilleBarePrateLitt trendet på Twitter.

Pratbar Markus Sanden faksimile nrk ytringDet var nemlig mange som så problemet med det. Svarene haglet fra kvinner som delte sine historier. Og fra flere menn som skjønner problemet.

Svaret på spørsmålet er ofte et rungende “Nei!”. Årsakene til det er åpenbare for kvinner, men ikke nødvendigvis like åpenbare for menn.

Problemet er at noen menn er svært pågående overfor kvinner i det offentlige rom. Enkelte av disse mennene takler avvisning svært dårlig, og kan bli ubehagelige. I verste fall kan de ty til vold eller andre handlinger som kan klassifiseres som overgrep.

Når du som mann approacher en kvinne i det offentlige rom kan ikke hun vite på forhånd om du er sånn eller sånn. Alt hun vet er at nå er det potensielt fare på ferde. Det finnes ikke noe "fin fyr"-stempel du kan få i panna.

#VilleBarePrateLitt ble en avsporing fra den opprinnelige problemstillingen: Hvordan ta kontakt med en fremmed i det offentlige rom på en god måte.

Løsningen er enkel: Vi trenger et signal.

Det vi driver med:

Aktiviteten i Innenforskap har fokus på disse områdene:

Vårt verdigrunnlag: