- Detaljer
- Skrevet av Odd-Eirik Eriksen
- Kategori: Blogg
Det er juni, og mange bedrifter/organisasjoner flagger sin støtte til Pride. Jeg går ut fra at de gjør det for å vise at de heier på mangfold og inkludering. Og det er jo bra. Men mangfold er jo mye mer enn Pride, eller hva?
Skolesekker skapte rabalder
Det ble rabalder da Troms og Finnmark fylkeskommune lanserte sine nye skolesekker for årets førsteklassinger. Det tradisjonelle varselskiltet på sekken har ikke lenger nøytral bakgrunn. I stedet har det fått Pride-bevegelsens regnbueflagg som bakgrunn.
Politikere fra KrF gikk skarpt ut mot dette, og mente at det er feil av fylkeskommunen å utstyre førsteklassingene med Pride-flagg. Ifølge dem er mange ikke-kristne enige i deres syn.
Fylkesordføreren i Troms og Finnmark forsvarer dette med at regnbueflagget symboliserer mangfold og inkludering. Han får (naturlig nok) støtte for dette fra Foreningen FRI, som fronter kjønns- og seksualitetsmangfold, og som er hovedarrangør av Pride-feiringen i Norge.
Nettavisen kjørte en avstemming på om folk ville latt sitt barn bruke en slik skolesekk. 62 % av de nesten 8000 respondentene svarte NEI.
Jeg tenker det ville vært 90 % JA om folk flest var enige med fylkesordføreren i at regnbueflagget symboliserer mangfold og inkludering.
Hva betyr egentlig regnbueflagget?
Wikipedia-artikkelen om regnbueflagget sier følgende:
“Regnbueflagg med seks vannrette fargestriper er siden 1978 mest kjent som internasjonalt «homoflagg» og symbol for LHBTI-bevegelsen.”
- Detaljer
- Skrevet av Odd-Eirik Eriksen
- Kategori: Blogg
Da jeg fulgte min sønn til 2-årskontroll hos helsesøster var både jeg og hans mor lykkelige da helsesøster kunne fortelle at alt var normalt; hans mål og vekt var akkurat på gjennomsnittet.
Senere har jeg lært at gjennomsnitt slett ikke er det samme som normalitet.
Hvis jeg er 180 cm og du er 170 cm, så er vi i snitt 175 cm. Men ingen av oss er 175 cm. Dette tallet er kun en teoretisk verdi. Det er i mange sammenhenger totalt verdiløst.
Det måtte en komiker til for å lære meg dette.
- Detaljer
- Skrevet av Odd-Eirik Eriksen
- Kategori: Blogg
Vi nordmenn responderte forbilledlig på hatet som rammet oss så brått og brutalt for 10 år siden. Men hvordan skal vi være fremover?
I kjølvannet av 22. juli 2011 ville vi nordmenn vise at vi ikke responderer på hat med hat tilbake. Vi svarte med å stå sammen i kjærlighet mot hatet.
Dette ble lagt merke til ute i verden. Mange nyhetsreportasjer andre steder i verden var preget av sjokkartet beundring for vår reaksjon på terroren som rammet oss.
Saddam Hussein ble i sin tid fremstilt for retten uflidd, skitten og ikledd "slaskete" klær. Vår gjerningsmann ble fremstilt for retten velstelt og iført dress. Her hos oss er det verdighet selv om den tiltalte har gjort noe uhyrlig.
Etter sjokket var vi positive. Viljen var der. Vi ønsket å stå sammen. Vi var så klare for å sette fokus på samhold, inkludering og mangfold.
Det var vakkert. Det er noe vi kan være stolte av.
Daværende AUF-leder Eskil Pedersen trodde denne saken ville markere slutten på rasisme i Norge. Så sterkt var samholdet.
Rosetog ble kåret av språkrådet til årets nye ord i 2011.
Men vi evnet ikke å følge opp alle de fine ordene med handling.
Hvor ble det av dette samholdet?
- Detaljer
- Skrevet av Odd-Eirik Eriksen
- Kategori: Blogg
“Er det ikke bare å si hei?” spurte psykologistudent Markus Sanden på NRK Ytring. Han hadde sett seg lei på at han ikke uten videre kan kontakte fremmede (kvinner) og initiere en samtale. Han så ikke problemet med å ta kontakt med en fremmed i det offentlige rom.
Spørsmålet hans “satte fyr på internett”, og emneknaggen #VilleBarePrateLitt trendet på Twitter.
Det var nemlig mange som så problemet med det. Svarene haglet fra kvinner som delte sine historier. Og fra flere menn som skjønner problemet.
Svaret på spørsmålet er ofte et rungende “Nei!”. Årsakene til det er åpenbare for kvinner, men ikke nødvendigvis like åpenbare for menn.
Problemet er at noen menn er svært pågående overfor kvinner i det offentlige rom. Enkelte av disse mennene takler avvisning svært dårlig, og kan bli ubehagelige. I verste fall kan de ty til vold eller andre handlinger som kan klassifiseres som overgrep.
Når du som mann approacher en kvinne i det offentlige rom kan ikke hun vite på forhånd om du er sånn eller sånn. Alt hun vet er at nå er det potensielt fare på ferde. Det finnes ikke noe "fin fyr"-stempel du kan få i panna.
#VilleBarePrateLitt ble en avsporing fra den opprinnelige problemstillingen: Hvordan ta kontakt med en fremmed i det offentlige rom på en god måte.
Løsningen er enkel: Vi trenger et signal.